Et litt annerledes innlegg og noen refleksjoner på en onsdagskveld.

 

I anledning Verdensdagen for psykisk helse og deres #værraus har jeg den siste tiden gjort meg noen tanker rundt dette å være raus.

Jeg skulle ofte ønske at jeg hadde mulighet til å bruke mer tid på mennesker som jeg vet har det tungt, som er ensomme og som kunne trengt et besøk, en kopp kaffe eller en tur på kino. Tid til å være frivillig i mange fantastiske organisasjoner som gjør så mye for så mange mennesker.

Samtidig har jeg i mange år gått rundt å følt på dårlig samvittighet ovenfor mange mennesker som jeg ikke har tid til å treffe eller å snakke med så ofte som jeg skulle ønsket. Besteforeldre og tanter som jeg gjerne skulle ha besøkt oftere, venner jeg ikke har sett på lange tider, ting vi skulle gjort og plasser vi skulle vært. I mange år tok jobben min alt av fritid med etablering av bedrift, og så kom småbarnstiden som ikke akkurat gjorde underverker for et allerede trangt tidsskjema. Sleng inn to flyttinger og en renovering så innskrenker det drastisk døgnets tilgjengelige timer. Og jeg tror ikke at jeg er alene i å både ha det slik, og å føle det slik. Jeg har derfor fundert i det siste på hva jeg kan gjøre med dette. Jeg har som alle andre kun 24 timer i døgnet, så bortsett fra å bli enda bedre til å prioritere er det lite jeg kan gjøre for å få mer tid til å treffe alle som jeg gjerne skulle hatt mer tid til. Så selv om det er lett å ha dårlig samvittighet for noe man ikke kan gjøre noe med har jeg funnet ut at jeg må heller fokusere på det jeg KAN gjøre noe med, nemlig å være raus med dem jeg er med, når jeg er med dem.

 

Være raus i øyeblikket. Rett og slett å være tilstede der og da. Enten det er på jobben min, hjemme med datteren min, på besøk hos mine foreldre eller hos en venninne. Nå har jeg en jobb hvor jeg i høyeste grad må være “på” og tilstede, og jeg har tenkt over hvor mye det gir meg å legge alle andre tanker vekk, og kun fokusere på menneskene jeg jobber med. Når jeg er på jobb på sykehjem og vi spiller “hundebingo”, ringspill eller bowling er fokuset kun på beboerne og på hunden. Mitt fokus er på å motivere dem til å delta i aktivitetene, på at de skal oppleve mestring og at de skal ha det gøy. Det samme er tilfellet når vi sitter inne på et rom med en urolig beboer som ved hjelp av meg og hunden glemmer hvorfor han eller hun var sint, engstelig eller frustrert. Da er jeg i aller høyeste grad til stede for dette mennesket, og er raus med meg selv.

 

Dette tenker jeg er noe jeg (og kanskje mange andre?) kan overføre til resten av hverdagen og fritiden også.

Som så mange andre faller jeg veldig fort for fristelsen til å la tankene vandre til det nyeste prosjektet på jobben, til alt som må gjøres i det nye huset, til handlelisten eller til klesvasken som hoper seg opp. Og selvfølgelig, den største distraksjonen av alle; mobiltelefonen. Det er så lett å “skal bare sjekke ditt, eller datt” og jeg ønsker å bli flinkere til å begrense jobb til arbeidstiden, la ubesvarte eposter, sosiale medier og nettaviser vente, og å legge vekk mobilen når jeg er med andre mennesker.

På dette området har vi kanskje noe vi kan lære noe av hundene; de er i aller høyeste grad til stede i nuet, de er rause og de gir av hele seg om de får vår oppmerksomhet. En ganske flott egenskap egentlig.

 

Så til helgen har jeg et mål; da skal jeg og familien min ut på tur i skogen med hundene og det eneste jeg vil tenke på er å være til stede, i skogen, med familien min, og med hundene.
(Mobilen skal aller nødigst kun brukes til å ta bilder) 😉

 

Hva legger du i å være raus?

 

– Helle