Det sies at januar er måneden for refleksjon, og etter en hektisk førjulstid og en travel start på 2017 har jeg endelig fått litt tid til å planlegge resten av året, og ikke minst reflektere over året som er over. Vi har hatt ett utrolig år med alle de flotte menneskene vi arbeider med, det har vært mye latter og glede, mange morsomme aktiviteter, mange gode og dype samtaler, og en del tårer har det også blitt. Midt oppi alt kaoset i forbindelse med juleforberedelser og alt som skulle gjøres før juleferien skjedde det noe som fikk meg til å stoppe opp og reflektere over den jobben vi gjør og ikke minst sette pris på menneskene vi jobber med.

Jeg satt å skrev på ett av de over 300 julekortene som vi i fjor leverte ut til alle våre samarbeidspartnere og til alle som vi arbeider med, både av personal, brukere og beboere. Mens jeg satt å skrev var det en tanke som slo meg; at noen av våre gode venner på “våre sykehjem” ikke hadde vært helt i form den siste tiden, og at kanskje ikke alle kortene som jeg nå hadde adressert ville nå frem til alle.

Dessverre viste deg seg at jeg ville få rett. Samme dag som jeg skulle levere ut julekortene på sykehjemmet og kom inn på den ene avdelingen var det første jeg så ett bilde av en av våre gode venninner ved siden av ett levende lys. Der og da var hadde jeg ikke anledning til å ta inn over meg at hun ikke var her lenger, da jeg og Pixel skulle inn å besøke de andre beboerne. Det var en nedtrykt stemning i stuen, men da jeg kom inn med lille Pixel lyste beboerne opp og ønsket oss hjertelig velkommen. Vi tok runden til alle beboerne og delte ut både hundekos og julekort, til stor glede!  Da vi gikk var det en betydelig lettere stemning i stuen, og mange av dem takket så mye for at vi kom og lyste opp dagen deres.


Kjøreturen hjem denne kvelden føltes lengre enn vanlig og jeg fikk god tid til å tenke over våre stunder med denne damen, og over hvor fort livet kan endres. Noen dager senere fant jeg igjen kortet med navnet hennes på, og lurte på hva jeg skulle gjøre med dette kortet som aldri kom frem til den fine damen. Jeg bestemte meg for å henge kortet opp på kontoret, slik at jeg kan se på det hver dag og minnes mine gode minner sammen med henne, og som en påminnelse om hvor heldige vi er som får ta del i livet til mange fantastiske mennesker.