Jeg har tidligere skrevet om besøket som startet alt og om min første terapihund Lucy som la gunnlaget for vår virksomhet. Men det er også en annen hund som fortjener å bli kreditert med å være betydningsfull for at Firbent Terapi ble til. Det er norfolk terrieren Pippi.
Hun var min første hund og som fersk hundefrelst hundeeier slukte jeg alt av litteratur, kurs og utdanninger om hund og hundetrening. Det førte til at jeg tok utdanning i hundefag, etologi og atferd på høgskole og universitet, og jeg utdannet meg også som hundeinstruktør. Jeg hadde siden jeg var liten hatt en drøm om å jobbe med dyr, og jeg fant fort ut at det å jobbe med hunder var noe for meg!
Likevel var det da jeg kom over en utdanning i dyreassistert terapi at brikkene virkelig falt på plass. Ved å arbeide med terapihund kunne jeg kombinere begge mine lidenskaper; å jobbe med hunder og å arbeide med mennesker. Det fantes ikke en mer perfekt jobb for meg!
Jeg hev meg entusiastisk med på utdanningen, og drømte om den dagen jeg og min lille Pippi kunne gå ut i arbeid som terapihundekvipasje. Slik ble det dessverre ikke.
I løpet av utdanningen og etter hvert som Pippi ble mer mentalt moden kom det frem noen egenskaper som ikke er ønskelig for hunder som skal arbeide med mennesker. Jeg hadde ikke lyst til å se det i starten, men etter et par episoder hvor Pippi ble skremt av både barn og voksne begynte hun å vise skepsis mot enkelte mennesker. I samme periode ble hun også veldig syk av hårsekkmidd (demodex) og hadde væskende sår i huden, noe som gjorde at hun ble veldig var for berøring og håndtering.
Når jeg ser tilbake på det nå er det en selvfølge at hun ikke ville kunne bli en terapihund, men som ung og uerfaren hundeeier med et inderlig ønske om å oppfylle drømmen om å jobbe med terapihund var det veldig lett å få skylapper. Ingen av oss er helt objektive når det kommer til våre egne hunder som vi er så glad i og som vi ønsker så mye for, så jeg er i dag veldig takknemlig for at jeg fikk henne mentaltestet. Det resulterte i at hun «slapp» å jobbe med mennesker, noe som for henne var helt riktig, da hun hverken hadde den fysiske eller psykiske helsen og egenskapene som trengtes. Hadde jeg ikke respektert at hun ikke egnet seg ville hun rett og slett ikke trivdes i jobben sin. Nå som jeg har arbeidet med terapihunder i en årrekke er det helt klart for meg at hundene må være eksepsjonelt trygge og sosiale for å kunne gjøre denne jobben, og ikke minst være helt fysisk friske, både for dyrevelferden og for pasientsikkerheten til menneskene vi arbeider med. Hundene har ikke selv bedt om å få ha denne jobben, og de skal derfor ikke bare takle den eller like den, de må faktisk elske den for å kunne trives i en jobb med så mange fysiske og mentale påkjenninger.
Skuffelsen var naturligvis utrolig stor da jeg innså at hunden som jeg var så glad i aldri kunne bli min arbeidskollega slik som jeg hadde forestilt meg. Likevel gjorde det meg en erfaring rikere, en lærdom som jeg har hatt veldig stor nytte av i mitt arbeid med å utdanne besøks- og terapihunder.
Så hva skjedde med Pippi? Jeg ble rådet av mine bedriftsrådgivere til å omplassere henne for å gi plass til en ny hund som jeg kunne i bruke i jobben, men det var og er fremdeles uaktuelt. Selv om det ville gagne firmaet er det ikke slik jeg ønsker å drive min bedrift. Pippi er og blir min første hund, og hun har vært min beste kamerat i over 11 år, noe hun kommer til å fortsette å være til den dagen hun ikke er lengre. Selv om hun aldri ble terapihund ble hun min inngangsport til hundeverden, og sammen gikk vi både instruktørutdannelser og utallige kurs innen lydighet, agility, freestyle, spor, bruks, søk, spesialsøk, og mye mer! Hun har lært meg så mye om hund og hundetrening, så mye viktig lærdom som jeg bruker i mitt daglige arbeid med mine terapihunder.
Pippi er en trofast tur- og treningskamerat, en god venn gjennom tykt og tynt, og min private terapihund- en jobb som er minst like viktig!
– Helle
Tusen takk for ditt innlegg. Jeg har selv en Cocker spaniel som jeg bruker som terapihund i min praksis som gestaltpykoterapeut. Hun heter Ciao og elsker alle klientene og fanger opp hva som kreves i de forskjellige situasjonene. Hennes tilstedeværelse betyr veldig mye for klientene og ikke minst meg selv.
Hei Jenny!
Takk for tilbakemelding! Hundene har en fantastisk evne til å få mennesker til å åpne seg, så terapihund må være en god ressurs i ditt arbeid! Arbeider du med henne målrettet i forhold til klientene eller som en miljøskapende aktivitet/tilstedeværelse?
Dette er så viktig! Min første hund er også en helt spesiell hund. Han har også vært med på en hel del og åpnet hundeverdenen for meg. Han er så trygg og snill og god. Han er lydig og rolig og han har en egen evne til å forstå mennesker og hunder. Han har hjulpet hunderedde hunder og gitt mennesker en god assosiasjon til store, svarte hunder, slik han er. Han har vært med på så mye. Men han hadde dessverre ikke trivdes som besøkshund. Han er fantastisk med dem han kjenner. Men at fremmede koser med ham er bare noe han godtar. Han er ikke redd, han har ingen smerter. Men han elsker det ikke. Og derfor kan han ikke bli besøkshund. Så da har han til min skuffelse fått slippe, og det var det rette for han.
Tusen takk Linn Jeanette! Det er ikke tvil om at du gjorde det rette, både for ham og for deg. Det er så viktig det du sier, og selv om han aldri blir noen besøkshund kan han ha minst like viktige jobber i hjemmet og på fritiden! Ikke minst lærer vi masse for hver hund vi har, så han gjør også deg til en bedre hundefører og eier!
Så fint at dette blir tatt opp.Har selv hund som ble godkjent på alle kriterier i Røde Kors og fikk jobb på sykehjem.Til å begynne med gikk det fint, men etter hvert ga hun meg signaler på at dette ville hun ikke. Etter at hun også ble syk, ville hun ikke bli tatt på eller være til stede.Jeg tok henne ut av jobben og hun er fremdeles permitert- ser at hun har endret oppførsel og hun kommer nok ikke tilbake.MEN hun kan glede andre ved å være turvenn ellers gleder hun familien bare ved å være seg selv.Må nevne at hun var ca 17 mnd da vi overtok henne og hadde ett fantastisk gemytt og den beste på kurset.Hun gledet mange på sykehjemmet og de savner henne, men jeg må ta hensyn til hunden og dens trivsel og helse.
Hei Hilde!
Så utrolig bra og profesjonelt av deg å trekke henne ut, det høres ut som en riktig avgjørelse! Jeg pleier alltid å si at det er vi- og ikke hundene som har bestemt at vi skal drive med dette, og det er derfor ikke nok at hundene liker jobben sin- de skal elske den! Ikke bare med tanke på dyrevelferden, men også med tanke på pasientsikkerheten, alle hunder kan og vil bite om de føler seg truet nok, og en hund som ikke trives vil lettere føle behov for å forsvare seg om noe ubehagelig skulle skje.
Selv erfarne terapihunder kan gå lei, eller begynne å mistrives i jobben, og da er det opp til oss hundeførere å ta det vanskelige men riktige valget for dem. Høres ut som hunden din er heldig som har en fører som tenker på hennes beste! 🙂