Jeg har tidligere skrevet om besøket som startet alt og om min første terapihund Lucy som la gunnlaget for vår virksomhet. Men det er også en annen hund som fortjener å bli kreditert med å være betydningsfull for at Firbent Terapi ble til. Det er norfolk terrieren Pippi.

Hun var min første hund og som fersk hundefrelst hundeeier slukte jeg alt av litteratur, kurs og utdanninger om hund og hundetrening. Det førte til at jeg tok utdanning i hundefag, etologi og atferd på høgskole og universitet, og jeg utdannet meg også som hundeinstruktør. Jeg hadde siden jeg var liten hatt en drøm om å jobbe med dyr, og jeg fant fort ut at det å jobbe med hunder var noe for meg!

Likevel var det da jeg kom over en utdanning i dyreassistert terapi at brikkene virkelig falt på plass. Ved å arbeide med terapihund kunne jeg kombinere begge mine lidenskaper; å jobbe med hunder og å arbeide med mennesker. Det fantes ikke en mer perfekt jobb for meg!

 

Jeg hev meg entusiastisk med på utdanningen, og drømte om den dagen jeg og min lille Pippi kunne gå ut i arbeid som terapihundekvipasje. Slik ble det dessverre ikke.

 

I løpet av utdanningen og etter hvert som Pippi ble mer mentalt moden kom det frem noen egenskaper som ikke er ønskelig for hunder som skal arbeide med mennesker. Jeg hadde ikke lyst til å se det i starten, men etter et par episoder hvor Pippi ble skremt av både barn og voksne begynte hun å vise skepsis mot enkelte mennesker. I samme periode ble hun også veldig syk av hårsekkmidd (demodex) og hadde væskende sår i huden, noe som gjorde at hun ble veldig var for berøring og håndtering.

 

Når jeg ser tilbake på det nå er det en selvfølge at hun ikke ville kunne bli en terapihund, men som ung og uerfaren hundeeier med et inderlig ønske om å oppfylle drømmen om å jobbe med terapihund var det veldig lett å få skylapper. Ingen av oss er helt objektive når det kommer til våre egne hunder som vi er så glad i og som vi ønsker så mye for, så jeg er i dag veldig takknemlig for at jeg fikk henne mentaltestet. Det resulterte i at hun «slapp» å jobbe med mennesker, noe som for henne var helt riktig, da hun hverken hadde den fysiske eller psykiske helsen og egenskapene som trengtes. Hadde jeg ikke respektert at hun ikke egnet seg ville hun rett og slett ikke trivdes i jobben sin. Nå som jeg har arbeidet med terapihunder i en årrekke er det helt klart for meg at hundene må være eksepsjonelt trygge og sosiale for å kunne gjøre denne jobben, og ikke minst være helt fysisk friske, både for dyrevelferden og for pasientsikkerheten til menneskene vi arbeider med. Hundene har ikke selv bedt om å få ha denne jobben, og de skal derfor ikke bare takle den eller like den, de må faktisk elske den for å kunne trives i en jobb med så mange fysiske og mentale påkjenninger.

Skuffelsen var naturligvis utrolig stor da jeg innså at hunden som jeg var så glad i aldri kunne bli min arbeidskollega slik som jeg hadde forestilt meg. Likevel gjorde det meg en erfaring rikere, en lærdom som jeg har hatt veldig stor nytte av i mitt arbeid med å utdanne besøks- og terapihunder.

Så hva skjedde med Pippi? Jeg ble rådet av mine bedriftsrådgivere til å omplassere henne for å gi plass til en ny hund som jeg kunne i bruke i jobben, men det var og er fremdeles uaktuelt. Selv om det ville gagne firmaet er det ikke slik jeg ønsker å drive min bedrift. Pippi er og blir min første hund, og hun har vært min beste kamerat i over 11 år, noe hun kommer til å fortsette å være til den dagen hun ikke er lengre. Selv om hun aldri ble terapihund ble hun min inngangsport til hundeverden, og sammen gikk vi både instruktørutdannelser og utallige kurs innen lydighet, agility, freestyle, spor, bruks, søk, spesialsøk, og mye mer! Hun har lært meg så mye om hund og hundetrening, så mye viktig lærdom som jeg bruker i mitt daglige arbeid med mine terapihunder.

Pippi er en trofast tur- og treningskamerat, en god venn gjennom tykt og tynt, og min private terapihund- en jobb som er minst like viktig!

 

– Helle