Det er både tankevekkende og rørende å oppleve at mennesker som har glemt mange av de store og små tingene i livet, likevel husker og gjenkjenner hundene våre.

 

For mennesker med demens er det korttidshukommelsen som svikter først, og de får problemer med å huske nye ting, det som har skjedd nylig eller det man nylig har blitt fortalt. Ofte stiller de derfor samme spørsmål mange ganger, og etter hvert kan man også glemme det som man har nærest og kjær, slik som navnet og ansiktet til nærmeste familie.

 

Vi kan selv tenke oss til at det å ikke vite hvor man er, hvem som er rundt en, hvor familien er, eller hvorfor man er på et sykehjem må være en utrolig frustrerende situasjon. Mange med demens plages derfor av uro, angst og depresjon.

 

For mennesker som ikke kjenner igjen omgivelsene eller ansiktene rundt seg, er det desto viktigere og å få oppleve noe som er kjent, noe som er trygt, og noe som gir dem glede.

 

En mann vi jobbet med i flere år og som hadde langt fremskreden demens husket ofte ikke hvor han var, hvem menneskene rundt ham var, eller hvor familien hans var. Det var derfor veldig rørende å få høre fra familie og personalet at han kunne huske hundene våre, og ofte kunne si «Jeg mener å huske at det kommer en hund til meg av og til». Det var også tydelig at han husket Lillegutt når vi var på besøk, da han ofte sa; «Han der har jeg visst sett før, jeg tror vi er venner».

 

Jeg liker å tro at selv om minnene ikke alltid er tilgjengelige, sitter følelsen som hundene får dem til å føle igjen, selv lenge etter at vi har dratt.

 

– Helle

 

Interessert i å vite mer om demens?
Les gjerne mer om demens på nettsidene til Nasjonalforeningen for folkehelsen