På et av våre sykehjemsbesøk opplevde vi noe som kunne gått riktig galt.

 

Mange av de eldre vi arbeider med er dårlig til bens, og det skal ikke mye til før et uhell skjer. Vi satt i stuen med flere beboere og jeg fikk ikke med meg at en av våre venninner var like ved å falle da hun var på vei inn i stuen. Da hun kom inn var hun tydelig opprørt, hun gråt, skalv og var veldig redd.

Jeg hjalp henne ned i stolen, og holdt henne i hånden mens hun fortalte hva som hadde skjedd. Jeg lyttet til det hun fortalte og spurte henne om hun ville ha litt trøst av Pixel, noe hun gjerne ville.

 

Forandringen hos damen var umiddelbar: hun gikk fra nærmest hysterisk krampegråt og skjelving til å klappe rolig over pelsen, smile og le! Mens den ene hånden ivrig klappet og koset, hold hun med den andre et godt grep om min. Vi ble sittende en god stund hos henne, og da vi gikk var det en stålende glad dame som ønsket oss en fortsatt fin dag og gledet seg til å se oss igjen uken etter!

 

En sovetablett på fire ben

 

Å føle at man blir sett, at noen lytter, og det å ha en hånd å holde i er for veldig mange en god trøst og akkurat det som trengs akkurat da. Det er også derfor dette innlegget har fått tittelen “En hund og hånd å holde i”, da det ikke sjeldent er både oss og hunden som beboerne ønsker å holde i.
Og hvis det er det som kan hjelpe der og da, ja så låner vi gledelig bort både hund og hånd!

 

 

– Helle

 

“Du ser meg du!”- hvor viktig det er å bli sett