Lillegutt er nybadet og nybørstet, og han har på seg vesten sin som viser at vi er på jobb. Han har aldri vært på dette sykehjemmet før, men han tripper ivrig hele veien inn fra bilen. I forkant har vi kartlagt beboernes behov, laget tiltaksplaner, utarbeidet rutiner og risikovurdering, og vi er klar for vår første arbeidsdag.

 

Han sitter på rommet sitt, med lyset dempet, gardinene igjen og tven høyt på. Han sitter å halvsover og vil som regel bare være i fred, han ønsker ikke å være med på aktiviteter eller ha besøk. Jeg banker på døra og åpner den når han roper “Hva er det?!”. Jeg stikker hodet inn døra og sier hei, men før jeg får sagt noe mer sier han tydelig i fra at han ikke vil ha besøk.  Så titter Lillegutt inn bak døra.

 

“Nemmen! Har du med deg en hund?” kommer det fra mannen. “Ja”, svarer jeg, “dette er Lillegutt, og han er fryktelig glad i folk, så han liker veldig godt å hilse på.” -“Ja, men så kom inn da! Han er hjertelig velkommen her!”

 

Dette er et ganske typisk første møte med en del av menneskene vi arbeider med. Det er ikke uvanlig å bli møtt med mistenksomhet av mennesker med demens, og det er heller ikke uvanlig å møte mennesker som isolerer seg på rommet eller i leiligheten sin. Mesteparten av beboerne på sykehjem i Norge har en form for demensdiagnose, men det er også mange som har havnet på sykehjem eller omsorgsbolig på grunn av sviktende fysiske helse. Dårlig fysisk helse og flytting til sykehjem eller i omsorgsbolig gjør at mange mister sine vante hverdagsrutiner, hobbyer og sosiale nettverk. Det er en veldig høy forekomst av ensomhet og depresjon på sykehjem, noe som går betydelig ut over livskvaliteten. Når man blir eldre er det også naturlig at man mister mye av sitt sosiale nettverk på grunn av alderdom, og vi ser at det dessverre en betydelig del mennesker som ikke får besøk av familie eller venner. Noen av disse velger å isolere seg selv og ønsker ikke å være med i sosiale settinger eller å få besøk.

 

Det er her hundene kan spille en spesielt viktig rolle. Hundene vekker interesse, nysgjerrighet, og bringer frem minner om egne hunder og andre dyr man har hatt eller kjent. Vi får en “inngangsport” til å få kontakt med mennesker, og en mulighet til å snakke med dem om “alt og ingenting”. Ved hjelp av hundene kan vi ikke bare motivere beboerne til å ta imot besøk, vi kan også motivere til sosial kontakt med andre beboere og personal, samt deltakelse i gruppeaktiviteter og behandling sammen med hunden.

 

Det er nettopp derfor vi sier at hunden er et fantastisk verktøy, og vårt eget “trumfkort” i møte med mennesker!

 

– Helle

 

Les gjerne mer om hvordan vi jobber med våre terapihunder innen eldreomsorgen