«…og ikke som en psykisk utviklingshemmet»

 

Disse sterke ordene kom etter en lang stillhet hvor jeg kunne merke at han tenkte på noe. Vanligvis snakket han mye og ofte, men dette var tydelig noe som han hadde tenkt lenge på der vi satt i bilen på vei hjem fra en tur med Lucy. Mange mennesker med utviklingshemming opplever å bli snakket ned til, å bli snakket om– og ikke til. Ingen liker å bli snakket til som om man er dum eller et barn, og de fleste av oss vil bare bli behandlet normalt- som et hvilket som helst annet menneske.

 

Det var nettopp dette denne mannen opplevde på tur med meg og hundene. Når vi var ute på tur og traff mennesker (som oftest andre hundeeiere) opplevde han at andre snakket med ham om deres felles interesse, nemlig hunderne. Han opplevde å bli snakket med og spurt spørsmål om Lucy og ikke om ham selv, noe som for ham føltes veldig befriende. Han kunne med stolthet fortelle hva Lucy het, hvor gammel hun var og hvilken rase hun er, og spørre tilbake om de andres hunder.

 

Han opplevde å bli møtt som en likemann, som en helt vanlig hundeinteressert. Som et menneske.

 

-Helle