Jeg er fristet til å skrive at en æra er over, at en tid er forbi, og at en pioner er gått av, men det er heldigvis ikke så dramatisk. Det er likevel en stor forandring for meg, og dette innlegget har derfor tatt en god stund å skrive. Lucy er nemlig blitt pensjonist.

Lucy var min første terapihund og hunden som dannet grunnlegget for Firbent Terapi. Hun har banet vei for bruk av hund i arbeid med mennesker, og har vært en inspirasjon for mange andre som ønsket å jobbe med dyreassistert terapi. Hun var den som fikk meg til å innse hvor mye glede og helsegevinster det er i å benytte hunder i helsefremmende arbeid med mennesker og om hvordan hunder kan være en helt fantastisk pedagogisk ressurs. Hun har lært meg så mye om både mennesker, hunder, hundetrening, og om hvordan jeg kunne nytte meg av hennes personlighet til å nå inn til og til å hjelpe våre brukere.

 

 

Lurer du på hvordan det hele startet? Les gjerne om besøket som forandret alt. 

Veien mot pensjonisttilværelsen startet i påsken 2016, da Lucy røyk korsbåndet på den ene bakfoten og måtte opereres. Operasjonen og medfølgende rehabilitering gikk bra, og hun rakk å komme tilbake i jobb en kort periode før hun i fjor dessverre begynte å vise tegn på smerte i den opererte foten. Selv om Lucy elsket jobben sin er det mitt ansvar som hundefører å sørge for at hun ikke opplever ubehag og smerter på jobb, og det er derfor et absolutt krav om at terapihunder skal være helt friske, fri for skader og ubehag for å kunne jobbe. Det var likevel ingen lett avgjørelse, men etter 7 års tjeneste som terapihund og i en alder av nesten 12 år ble hun til slutt pensjonert.

I jobben var hun hunden som ulte i bilen når vi parkerte hos hennes favorittbrukere, som ikke kunne komme seg fort nok inn til dem, og som laget en masse drama når det var tid for å dra hjem ved å nekte å gå til bilen, og legge seg på rygg med labbene i været når jeg til slutt ga opp og gjorde meg klar til å bære henne inn i bilen.

 

 

Hun hadde også en måte å lese mennesker på som jeg tror vi mennesker i stor grad er blinde for, og hun kunne lese menneskers sinnstemning og forandre atferden deretter. Jeg glemmer ikke en gang vi var i leiligheten til en av våre brukere som er veldig glad i hunder, men som vanligvis ikke ønsker fysisk kontakt med dem. For ham blir det fort for voldsomt om hunder kommer bort på eget initiativ eller er veldig ivrige, og han ønsket derfor helst å se på hundene på litt avstand eller selv være den som tok initiativ til kontakt. Lucy, som den trente terapihund hun er, la seg derfor ned på gulvet i leiligheten og slappet av mens hun fulgte ham med øynene. Han ble sittende lenge på stolen og bare se på henne, og de holdt øyenkontakten veldig lenge før Lucy rolig reiste seg rolig og tuslet bort til mannen som da tok ut hånden for å klappe henne. «Du så at jeg var klar du, gjorde du ikke?» spurte han Lucy før han løftet henne varsomt opp på fanget. Lucy la seg ned, og slik ble de sittende, han med Lucy på fanget mens han strøk henne over den strie pelsen, og hun med hodet på låret og lukkede øyne. Han kunne senere fortelle at han aldri hadde hatt en hund i fanget før, og at Lucy «la liksom lokk på den indre uroen, den som gjør at jeg ikke klarer å sitte stille».

Lucy har vært en dyktig arbeidskollega, læremester og firbent rollemodell, og hun får nå nyte sin pensjonisttilværelse som turkamerat og familiehund på fulltid.

 

Foto: Marianne Otterdahl Jensen