Jobben vår er ikke alltid like lett. Vi jobber med mange mennesker som har en utfordrende hverdag på grunn av sykdom som demens, fysiske og psykiske funksjonsnedsettelser og psykiske lidelser. For mange av de eldre med demens som vi jobber med er hverdagen preget av forvirring, uro, usikkerhet og redsel.

Du kan selv prøve å tenke deg hvordan det vil være å være på ett ukjent sted, å ikke vite hvor familien din er, ikke vite hvem menneskene rundt deg er, ikke forstå hva som blir sagt til deg, ikke vite hvorfor personalet gjør som de gjør, samt å ha hjemlengsel og savne familien din, eller å ikke ha noen familie.
Ikke lett, eller hva?

For disse menneskene kan hunden være en uvurderlig ressurs, til glede, til avslapning, og til trøst. Som du kan lese om i innlegget; «Besøket som forandret alt» kan bare det å få en hund på fanget utløste store følelsesmessige reaksjoner, som krampegråt av glede. Hunden har en beroligende effekt på oss mennesker, og vi bruker ofte hundene til å berolige og trøste urolige beboere.

Les gjerne også: Effekter av dyreassistert terapi: «Bruk av dyr i terapi med mennesker»

 

Men – selv om hunden i seg selv kan ha en beroligende effekt, er personen i andre enden av båndet minst like viktig som hunden.
Det krever en god del som fører – og ikke minst som medmenneske å høre på hvordan disse menneskene har det, å vite hva man skal si, og å vite når man bare skal lytte. Selv om vi som jobber i Firbent Terapi er fagfolk som arbeider målrettet for å forbedre brukernes helse er vi først og fremst medmennesker. Noen ganger er bare det å være tilstede nok.

En dame som jeg har jobbet med i mange år har gradvis blitt dårligere, og en dag jeg kom på jobb kunne jeg tydelig se at hun ikke hadde det bra. Jeg gikk bort til henne sammen med Ita og hun viste som vanlig stor glede over å se oss igjen, før hun ristet sørgmodig på hodet og sa «Eg er så skrøpelige», etterfulgt av «Eg er så lei». Hun klappet på Ita mens hun så fortvilt på meg, og jeg tok hånden hennes og klemte den godt. Da kom det fra damen: «Du ser meg du!» med ett varmt smil. «Eg er så skrøpelige, men du ser meg du»!

Det er aldri kjekt å se at mennesker ikke har det bra, men jeg vet at denne damen blir tatt godt vare på av mange fantastiske ansatte på sykehjemmet, og det var veldig godt å kunne dele en fin stund med henne.

Denne dagen gikk jeg hjem med en tåre i øyekroken, et smil om munnen og en visshet om at en dame jeg bryr meg om opplevde å føle seg sett. Det er uten tvil en utrolig god følelse.

 

– Helle